Skrevet av manuellterapeutene Thomas T. Ødegaard og Roar Syltebø

FABER (Flexion, ABduction, External Rotation) test eller Patrick’s test er en av få tester som brukes jevnlig, og som er validert og reliabilitetstestet for flere ledd. Testen er inkludert i flere kliniske studier og litteraturstudier både for undersøkelse av hofte og bekken. Testen har trolig fått navnet Patrick’s test etter Hugh Talbot Patrick (1860–1939), som var nevrolog og underviste ved en rekke universiteter både i Europa og USA (Pollock, 1939; White, 2009).

Indikasjon

FABER test er indisert ved mistanke om hofte- eller IS-leddsaffeksjon. Testen bør brukes rutinemessig sammen med andre tester når hofte og bekken undersøkes.

Utførelse

Pasienten ligger på ryggen. Kliniker løfter det benet som skal testes, slik at hofteleddet får fleksjon, abduksjon og utadrotasjon. Testbenets fot plasseres med hælen hvilende på oversiden av patella på motsatt ben. Undersøker stabiliserer pasientens kontralaterale hofte ned mot benken med et posteriort press mot spina iliaca anterior superior (SIAS), mens testsidens kne presses ned mot benken. Registrer bevegelsesutslag, stoppfølelse og eventuell smerte og smertelokalisasjon (Magee, 2007; Maslowski et al., 2010; Sutlive et al., 2008; Cook and Hegedus, 2012).

Tolkning

FABER/Patrick’s test tolkes som positiv for hofteaffeksjon ved nedsatt bevegelsesutslag og/eller smerter lokalisert ventralt i lysken eller på adduktorsiden av låret. Dette kalles også «Patrick’s sign» (Buckup, 2008). Testen tolkes som negativ for hofterelaterte plager hvis kneet kan senkes ned til undersøkelsesbenken eller parallelt med motsatt ben (Magee, 2007). Tradisjonelt bedømmes stoppfølelsen når bevegelsen når aktuell sluttstilling, og en hard stoppfølelse tolkes tradisjonelt som intraartikulær affeksjon. Vi har funnet kun én studie som vurderer stoppfølelsen som en del av tolkningen av FABER test (Ombregt et al., 2002; Sutlive et al., 2008; Kaltenborn, 2011). Ved fravær av symptomer som kan svare til hofteaffeksjon, tolkes testen som positiv for bekkenrelaterte plager hvis pasientens aktuelle smerter provoseres ipsilateralt over IS-leddet eller ventralt svarende til symfysen (Albert et al., 2000; Ozgocmen et al., 2008; Lawry et al., 2010).

Testing av IS-leddet

Dreyfuss og medarbeidere publiserte i 1996 en studie hvor 12 utvalgte tester for IS-leddet ble vurdert. Diagnostisk blokade av IS-leddet ble brukt som referansestandard for om pasientenes plager faktisk var bekkenrelaterte (Dreyfuss et al., 1996). For å få diagnosen IS-leddsaffeksjon ble det krevd en smertelindring på 90–100% 20 minutter etter injeksjonen. 85 pasienter ble inkludert i studien, 61 kvinner og 24 menn. Alderen på de inkluderte pasientene varierte fra 18 til 87 år, og gjennomsnittsalderen var 44,5 år. Pasientene hadde hatt de aktuelle smertene fra under 3 til mer enn 24 måneder. Av de 85 pasientene responderte 45 positivt på injeksjonen, 7 hadde mellom 51 og 89% smertelette, og 33 hadde under 50% smertelette. Både leger og kiropraktorer undersøkte pasientene.

For FABER test fant forskergruppen en enighet mellom undersøkerne på 85%. Når kun pasientene der leger og kiropraktorer var enige ble analysert, hadde FABER test en sensitivitet på 69% og en spesifisitet på 16% (Dreyfuss et al., 1996).

I 1998 publiserte Slipman og kolleger en studie for å evaluere den prediktive verdien til et sett med provokasjonstester for IS-leddet. I denne studien ble diagnosen iliosakralleddssyndrom stilt med utgangspunkt i en testklynge bestående av 6 provokasjonstester for IS-leddet. Diagnosen ble stilt hvis tre av testene var positive. FABER test og palpasjonsømhet over det aktuelle IS-leddet var bestemt å være 2 av de 3 provokasjonstestene. I tillegg måtte minst én av følgende tester være positiv: shear test, stående ekstensjon, Gaenslen’s test og Yeoman manøver (Slipman et al., 1998). Pasientene med positiv testklynge ble deretter behandlet etter et regime som bestod av stabiliseringstrening for korsryggen, kondisjonering av over- og underekstremitetene og bløtvevsbehandling. Behandling rettet spesifikt mot IS-leddet, som manipulasjon eller mobilisering, ble unngått. Pasienter som ikke hadde behandlingseffekt, fikk deretter en diagnostisk blokade av det aktuelle IS-leddet. Etterpå angav de smertene sine på en VAS-skala og forsøkte å fremprovosere de aktuelle smertene med bevegelser og aktiviteter som normalt ville vært smertefulle. 50 pasienter fikk diagnostisk blokade, 19 menn og 31 kvinner. Av disse hadde 30 pasienter mer enn 80% smertelette etter injeksjonen og ble inkludert i gruppen med bekreftet iliosakralleddssyndrom. 20 av pasientene, altså 40% av pasientene med positiv testklynge, hadde dermed mindre enn 80% smertelette etter injeksjonen. Dette gir en positiv prediktiv verdi på 60% for denne testklyngen. Forfatterne konkluderte med at positive provokasjonstester for IS-leddet ikke er diagnostiske for iliosakralleddssyndrom.

Samme år, i 1998, publiserte Broadhurst og Bond en studie hvor de undersøkte sensitiviteten og spesifisiteten til blant annet FABER test. 40 pasienter, 30 kvinner og 10 menn, ble inkludert i studien. Alle pasientene ble undersøkt. Deretter fikk halvparten injisert lokalanestesi og den andre halvparten saltvann i det aktuelle IS-leddet. Pasientene ble bedt om å angi smerteprovokasjonen under hver av testene på en VAS-skala. Positiv effekt av injeksjonen ble definert som mer enn 70% smertelette. Ingen av pasientene som fikk injisert placebo, hadde mer enn 70% smertelette ved FABER test. 14 av de 20 pasientene som fikk lokalanestesi, hadde mer enn 70% smertelette. Forfatterne konkluderer med en sensitivitet på 77% og en spesifisitet på 100% for FABER test (Broadhurst and Bond, 1998).

Albert og medarbeidere publiserte i 2000 en stor studie hvor 2269 gravide kvinner gjennomgikk en standardisert undersøkelsesrutine med 15 utvalgte tester. FABER test ble inkludert i studien. 34 gravide kvinner ble også valgt ut til en reliabilitetsstudie. Det ble funnet en enighet mellom undersøkerne på 88%, kappa 0,54. Dette tilsvarer moderat enighet mellom undersøkerne.

I denne studien ble det skilt mellom fem ulike smertesyndromer (Albert et al., 2000):

1. Bekkenløsningssyndrom (pelvic girdle syndrome): Daglige smerter i alle tre bekkenleddene, bekreftet ved smerteprovokasjon av de aktuelle bekkenleddene.

2. Symfysiolyse (symphysiolysis): Daglige smerter over kun symfysen, bekreftet ved smerteprovokasjon av symfysen. Symfysiolyse betyr ikke nødvendigvis at det foreligger bevegelse i symfysen.

3. Ensidig bekkenløsning (one-sided sacroiliac syndrome): Daglige smerter fra ett IS-ledd, bekreftet ved smerteprovokasjon av det aktuelle leddet.

4. Bilateral bekkenløsning (double-sided sacroiliac syndrome): Daglige smerter i begge IS-ledd, bekreftet ved smerteprovokasjon bilateralt.

5. Blandet bilde: Pasienten passer ikke i noen av kategoriene ovenfor.

For FABER test ble følgende diagnostiske egenskaper funnet:

Sensitivitet

Bekkenløsningssyndrom: 70% (n=136)

Symfysiolyse: 40% (n=47)

Ensidig bekkenløsning: 42% (n=127)

Bilateral bekkenløsning: 40% (n=180)

Spesifisitet: 99% (n=1734)

Kokmeyer og medarbeidere publiserte i 2002 en reliabilitetsstudie hvor de fem testene distraksjonstest, kompresjonstest, P4-test, Gaenslen’s test og FABER test ble vurdert hver for seg og som en testklynge. 78 pasienter (17 kvinner og 61 menn) ble inkludert i studien og undersøkt av to sisteårs fysioterapistudenter. For FABER test var undersøkerne enige for 92,31% av pasientene. Dette gir en kappaverdi på 0,62, som svarer til betydelig enighet (Kokmeyer et al., 2002).

I 2004 publiserte Röst og kolleger en stor studie hvor 870 gravide kvinner med bekkenleddsmerter var inkludert. Kvinnene ble undersøkt klinisk og svarte på flere spørreskjemaer, og opplysninger om svangerskapet og bekkenplagene ble innhentet gjennom anamnesen. Totalt ble det brukt mellom 60 og 75 minutter per pasientkontakt. FABER test, motstand mot adduksjon og passiv hofteabduksjon var blant de kliniske testene som ble brukt. FABER test var den testen som oftest var positiv i denne studien. 35,8% av kvinnene hadde ensidig positiv FABER test, og 35,9% hadde bilateralt positiv FABER test. Dette gir en samlet sensitivitet på 71,7%. Til sammenligning ble P4-testen funnet å ha en sensitivitet på 66,4% (Röst et al., 2004).

I 2008 publiserte Ozgocmen og hans forskergruppe en studie hvor smerteprovokasjonstestenes evne til å diagnostisere akutt sakroiliitt i tidlig fase ble vurdert. FABER test var blant 6 inkluderte tester. Testenes egenskaper hver for seg og ulike testklynger ble vurdert. FABER test hadde en sensitivitet på 54%/66% og en spesifisitet på 62%/51%. Tallene gjelder henholdsvis venstre/høyre side (Ozgocmen et al., 2008).

Testklynger for bekkenleddsmerter

Kokmeyer og medarbeidere publiserte i 2002 en reliabilitetsstudie hvor de fem testene distraksjonstest, kompresjonstest, P4-test, Gaenslen’s test og FABER test ble vurdert hver for seg og som en testklynge (i studien kalt «multitest regimen»). 78 pasienter (17 kvinner og 61 menn) ble inkludert i studien og undersøkt av to sisteårs fysioterapistudenter. Alle variantene av testklyngen hadde en kappaverdi for inter-tester-reliabilitet som faller innenfor det som klassifiseres som betydelig enighet (κ = 0,61–0,80) (Kokmeyer et al., 2002).

	% enighet	Kappa
Testklynge 1/5	83,33	0,63
Testklynge 2/5	92,31	0,74
Testklynge 3/5	93,59	0,70
Testklynge 4/5	96,15	0,71
Testklynge 5/5	98,71	0,66

Van der Wurff og medarbeidere (2006) undersøkte de diagnostiske egenskapene til en testklynge bestående av de samme fem testene som Kokmeyer og kolleger vurderte i 2002.

De fant følgende diagnostiske egenskaper:

	Sensitivitet	Spesifisitet	LR+	LR−
Testklynge 1/5	100	42,4	1,74	0
Testklynge 2/5	92,6	57,6	2,18	0,13
Testklynge 3/5	85,2	78,8	4,02	0,19
Testklynge 4/5	25,9	81,8	1,43	0,91
Testklynge 5/5	0	100	0	1,00

(van der Wurff et al., 2006)

Ozgocmens forskergruppe publiserte i 2008 en studie hvor verdien av flere ulike testklynger for diagnostisering av akutt sakroiliitt i tidlig fase ble vurdert (Ozgocmen et al., 2008). Gaenslen’s test ble inkludert både i en testklynge med 5 tester (Gaenslen’s test, FABER test, Mennell’s test, P4 og sacral thrust) og i en testklynge med 3 tester (Gaenslen’s test, Mennell’s test og sacral thrust). Høyre og venstre side ble vurdert hver for seg.

	Sensitivitet	Spesifisitet	LR+	LR−	PPV	NPV
Testklynge 3/5	43–45%	83–89%	2,75–4,39	0,60–0,66	44–62%	81–83%
Testklynge 4/5	45%	84–93%	2,75–6,6	0,58–0,66	45–71%	58–66%
Testklynge 2/3	45–55%	83–86%	3,29–3,44	0,52–0,63	50–55%	80–86%

Forfatterne konkluderte med at en kombinasjon av smerteprovokasjonstester for IS-leddet er reliabel i tidlig fase av ankyloserende spondylitt (Bechterews sykdom), men at testenes diskriminerende evne er lav. Dette kommer tydelig frem i den gjennomgående lave sensitiviteten i denne studien (Ozgocmen et al., 2008).

Litteraturstudier om bekkenleddsmerter

Cattley og medarbeidere publiserte i 2002 en litteraturgjennomgang som vurderte validitet og reliabilitet for kliniske tester for IS-leddet. De inkluderte 5 artikler om FABER test og konkluderte med at FABER test verken er valid eller reliabel som test for IS-leddsaffeksjon (Cattley et al., 2002).

Stuber konkluderte i 2007 med at litteraturen støtter bruken av flere av IS-leddstestene. Ingen av studiene i gjennomgangen gav derimot belegg for at noen enkelttest for IS-leddet er overlegen de andre. Ved å kombinere flere tester øker sensitiviteten og spesifisiteten, og resultatene kan bli mer nøyaktige (Stuber, 2007).

De europeiske retningslinjene for diagnostisering og behandling av bekkenleddsmerter ble publisert i 2008. I disse retningslinjene anbefales FABER test som én av fire smerteprovokasjonstester for smerter fra IS-leddet (Vleeming et al., 2008).

I 2009 publiserte Szadek og kolleger en litteraturgjennomgang som omfattet litteratur til og med 2007. 17 studier ble vurdert, og FABER test var inkludert i flere av disse. Forfatterne konkluderer med at kompresjonstest og P4-test er de beste testene for å diagnostisere IS-leddsaffeksjon, og anbefaler at minst tre ulike provokasjonstester brukes for å diagnostisere IS-leddsaffeksjon (Szadek et al., 2009).

Cook og Hegedus (2012) gir FABER test utility score 2 for undersøkelse av bekkenrelaterte plager, det vil si at evidensen gir moderat støtte for bruk av testen (skala fra 1, sterk støtte, til 3, liten eller ingen støtte). Vurderingen bygger på litteraturen fram til 2012. Den nyere systematiske oversikten omtalt nedenfor trekker denne scoren i tvil, fordi den fant at selv testklynger der FABER test inngår, ikke er nøyaktige nok til å bekrefte IS-leddet som smertekilde (Saueressig et al., 2021).

I 2021 publiserte Saueressig og medarbeidere en systematisk oversikt med metaanalyse hvor de vurderte den diagnostiske nøyaktigheten til klynger av flere tester samlet, i motsetning til enkelttester, for å påvise smerter fra IS-leddet. Bildeveiledet intraartikulær anestesiblokade av IS-leddet ble brukt som referansestandard. Litteratursøket hadde ingen nedre tidsgrense, og totalt ble 5 studier inkludert. På tvers av studiene varierte sensitiviteten for de ulike testklyngene fra 50% til 95%, og spesifisiteten fra 11% til 79%. Samlet diagnostisk oddsratio var 6,02 (95% KI 1,38–26,32). FABER/Patrick’s test var, sammen med direkte palpasjonsømhet over IS-leddet, blant enkelttestene som oftest inngikk i testklyngene som ga positivt utslag. Ved bruk av GRADE-rammeverket vurderte forfatterne sikkerheten i evidensen for både sensitivitet og spesifisitet som svært lav. Konklusjonen var at klynger av smerteprovokasjonstester, med FABER test som én av komponentene, ikke gir tilstrekkelig diagnostisk nøyaktighet til å bekrefte IS-leddet som smertekilde. Et negativt resultat på en slik testklynge kan derimot med noe større sikkerhet brukes til å avkrefte IS-leddet som smertekilde. Forfatterne påpekte også at de inkluderte studiene var basert på sterkt forhåndsselekterte populasjoner (pasienter allerede henvist til invasive prosedyrer eller spesialiserte IS-leddsklinikker), slik at funnene ikke uten videre kan overføres til primærhelsetjenesten eller manuellterapeutisk praksis (Saueressig et al., 2021).

Samlet viser litteraturen om IS-leddet at FABER/Patrick’s test, enten den brukes alene eller som del av en testklynge, varierer betydelig i sensitivitet og spesifisitet mellom studier. Testen synes å være mer nyttig for å bidra til å avkrefte en betydelig IS-leddsaffeksjon enn for å bekrefte den alene.

Testing av hoften

I 2008 publiserte Sutlive og medarbeidere en prospektiv studie på 72 personer. Formålet med studien var å bestemme den diagnostiske nøyaktigheten til kliniske hoftetester, og forfatterne ønsket også å utvikle en klinisk predikasjonsregel for hofteartrose. Studien inkluderte 72 deltakere i Texas med en gjennomsnittsalder på 58,6 år. 56% var kvinner, og omtrent 75% av de inkluderte hadde hatt hoftesymptomer i mer enn ett år. 21 av disse hadde radiologisk verifisert hofteartrose, som er gullstandard for diagnosen (Sutlive et al., 2008). Alle pasientene ble undersøkt av to fysioterapeuter, som hadde gjennomført omfattende trening for å sikre korrekt protokoll. FABER/Patrick’s test var én av fem kliniske tester som ble brukt, i tillegg til smertevurdering og måling av bevegelsesutslag med inklinometer. Resultatene for FABER test var:

Reliabilitet

	% enighet	Kappa
Enighet mellom undersøkere i vurdering av bevegelsesutslag		0,90
Enighet mellom undersøkere i vurdering av stoppfølelse	76,7%	0,47

Sensitivitet	Spesifisitet	Positiv likelihood ratio	Negativ likelihood ratio
57%	71%	1,9	0,61

(Sutlive et al., 2008)

I tillegg til å vurdere FABER test som enkelttest vurderte forfatterne også fem variabler samlet som en klinisk predikasjonsregel. FABER test var ikke inkludert i denne predikasjonsregelen.

Studien er gradert som en studie på nivå 2b med QUADAS-score 13/14 når det gjelder evidensnivå og metodisk kvalitet. Noe av kritikken mot studien gjelder det begrensede antallet inkluderte pasienter og det lave antallet positive funn. Studien konkluderer med at det trengs flere og større studier før man kan være sikker på resultatene (Sutlive et al., 2008).

Maslowski og medarbeidere publiserte i 2010 en studie hvor den diagnostiske validiteten til fire provokasjonstester for hoften ble vurdert. Studien hadde et prospektivt diagnostisk design med 50 pasienter som var henvist på grunn av hofteplager. Diagnosen ble verifisert med en diagnostisk blokade av det aktuelle hofteleddet. Gjennomsnittsalderen var 60 år, 40% var menn, og 68% hadde plager i høyre hofteregion. Før injeksjonen ble pasientene testet klinisk med fire smerteprovokasjonstester for hoften, hvorav FABER test var én. Erfarne leger testet pasientene, og alle resultater ble notert for hver test. Deretter gjennomgikk alle en diagnostisk blokade hvor det under fluoroskopisk veiledning ble bekreftet at nålen var riktig plassert intraartikulært. 15 minutter etter injeksjonen scoret pasientene smerten sin på en VAS-skala fra 0 til 10 og registrerte samtidig smertelindringen i prosent. VAS-score før og etter injeksjonen og prosentvis smertelindring ble deretter analysert. Minst 80% smertelette ble tolket som at smertene stammet fra en intraartikulær struktur (Maslowski et al., 2010).

Utførelsen av FABER/Patrick’s test er godt beskrevet i artikkelen og tar utgangspunkt i beskrivelsen ovenfor (Magee, 2007). Resultatene fra studien var følgende:

	Minst 80% lindring beregnet ut fra VAS-scoring, n=22/50	Minst 80% opplevd smertelindring, n=26/50
Sensitivitet	82	81
Spesifisitet	25	25
Positiv prediktiv verdi	0,46	0,54
Negativ prediktiv verdi	0,64	0,55

Forfatterne konkluderer med at FABER test er blant de mest brukte provokasjonstestene for hoften, og at den er en nyttig klinisk hoftetest. Den er forholdsvis sensitiv, men lite spesifikk. Det er altså stor sannsynlighet for at FABER test også vil være positiv hos pasienter som ikke har intraartikulær affeksjon av den aktuelle hoften.

Det skal bemerkes at arbeidet har flere begrensninger, og resultatene kan diskuteres i lys av at ingen av undersøkerne var blindet, at eventuelle ryggplager ikke ble kartlagt eller undersøkt, at injeksjonsvolumet kan gi ytterligere distensjonssmerter, og at smertelokalisasjonen ikke ble registrert før og etter injeksjonen. Hele den undersøkte populasjonen hadde smerter, og det kan derfor stilles spørsmål ved om det er rimelig å konkludere med at pasienter som ikke oppnådde 80% smertelette, nødvendigvis ikke hadde hofteaffeksjon. Ingen kontrollgruppe med helt symptomfrie personer ble brukt.

Artikkelen konkluderer likevel med at det trengs flere og større studier med flere deltakere, men at det er indikasjon for å bruke FABER/Patrick’s test som én av flere provokasjonstester sammen med en adekvat anamnese. Alene er testen for lite spesifikk til å avgjøre om det foreligger intraartikulær affeksjon i hoften (Maslowski et al., 2010).

Ross og medarbeidere (Ross et al., 2003) gjorde en studie av FABER/Patrick’s test hvor fokuset var test–retest-reliabilitet for bevegelsesutslag. En uerfaren undersøker fikk 15 minutters opplæring i testprosedyren og undersøkte 50 friske 20 år gamle collegestudenter med 24 timers mellomrom. Den vertikale avstanden fra laterale del av patella på det undersøkte kneet og ned til undersøkelsesbenken ble målt og registrert. Studien viste en test–retest-reliabilitet på 0,93. Bevegelsesutslaget i begge hofter ble vurdert, og det var ingen forskjell i bevegelsesutslag mellom dominant og ikke-dominant side. Kontralateral side kan altså brukes som kontroll når pasienter undersøkes i klinikken. Studien konkluderer med at den støtter bruk av FABER/Patrick’s test som en reliabel test for klinisk undersøkelse av hoftens bevegelighet (Ross et al., 2003).

Martin og Sekiya (Martin and Sekiya, 2008) gjorde en studie hvor de undersøkte inter-tester-reliabiliteten for fire kliniske hoftetester, hvorav FABER test var én. 70 pasienter ble undersøkt av en ortoped og en fysioterapeut. De gjennomførte felles opplæring i testprosedyren og undersøkte deretter pasientene hver for seg. I denne studien ble testen modifisert ved at det aktuelle kneet ble presset ned mot benken fem ganger som en form for oscillering. Reproduksjon av pasientens plager ble regnet som positiv test. Kappaverdien mellom undersøkerne var 0,63 for FABER test, og de to undersøkerne var enige i 84% av tilfellene. Kritikken mot studien er at ikke alle 70 deltok i alle testene, og at validiteten ikke ble undersøkt. Forfatterne konkluderer med moderat gode resultater for FABER test når det gjelder inter-tester-reliabilitet (Martin and Sekiya, 2008).

En meget aktiv forskergruppe med Martin i spissen publiserte også i 2008 en studie (Martin et al., 2008) hvor målet var å undersøke den kliniske nøyaktigheten til hoftetester i diagnostiseringen av hoftepatologi hos potensielle artroskopikandidater. Studien inkluderte 105 pasienter med hofteplager. De kliniske testene ble vurdert opp mot 50% smertelindring etter diagnostisk injeksjon av det aktuelle hofteleddet. Sensitivitet, spesifisitet og likelihood ratio ble beregnet.

FABER test ble utført av en ortoped på samme måte som beskrevet tidligere. Følgende diagnostiske egenskaper ble funnet (tall i parentes er 95% KI):

Sensitivitet	Spesifisitet	Positiv likelihood ratio	Negativ likelihood ratio
60 (41–77)	18 (7–39)	0,73 (0,5–1,1)	2,2 (0,8–6)

Studien viser høye tall for både falske negative og falske positive. Det kliniske testbatteriet samlet, og særlig hver enkelt test, var ikke nøyaktig nok til å forutsi mer enn 50% smertelette etter en injeksjon. Det er også en del kritikk av metoden med hensyn til injeksjonsteknikk, undersøkelsesteknikk, utvalg og formål. Forfatternes konklusjon er at FABER test ikke er en klinisk nøyaktig test (Martin et al., 2008).

Den australske gruppen ledet av Mitchell (Mitchell et al., 2003) var en av de første som sammenlignet kliniske funn med MR, ultralyd og artroskopi av hoften. Gullstandard for undersøkelse av intraartikulær patologi i hoften er artroskopi. FABER/Patrick’s test var én av to kliniske tester som ble utført, med samme teknikk som brukes i Body Examination. I dette materialet var det 17 pasienter, hvorav 88% (15) hadde positiv FABER test og 12% (2) negativ test. Det mest interessante funnet i arbeidet er at alle pasientene som ble artroskopert hadde patologi i hofteleddet, og at 72% av pasientene oppgav at hovedlokalisasjonen for smertene var i lyske- og korsryggregionen. Artikkelen understreker at det er klinisk viktig å vite at patologi i hofteleddet kan gi korsryggsmerter. Konklusjonen er at FABER test alene ikke er tilstrekkelig, men at positiv FABER test kombinert med positiv hofte-quadrant-test bør føre til videre utredning med MR-artrografi (Mitchell et al., 2003).

Den danske forskergruppen ledet av Anders Troelsen (Troelsen et al., 2009) undersøkte kliniske tester og ultralyd med tanke på diagnostisering av labrumskader i hoften. Studien omfattet 18 pasienter med en gjennomsnittsalder på 43 år, som alle hadde gjennomgått periacetabulær osteotomi på grunn av symptomatisk dysplasi. Alle pasientene gjennomgikk tre kliniske tester, ultralyd og MR-artrografi. FABER/Patrick’s test ble utført som beskrevet tidligere (Magee, 2007), og alle undersøkelser ble gjort prospektivt med undersøkerne blindet for hverandre. Resultatene for FABER test var følgende:

Sensitivitet	Spesifisitet	Positiv prediktiv verdi	Negativ prediktiv verdi
7/17 = 41%	1/1 = 100%	7/7 = 100%	1/11 = 9%

FABER/Patrick’s test var falsk negativ hos 10 pasienter og sann negativ hos én pasient. Studien viste for øvrig at MR påviste labrumskade hos 17 av 18 pasienter, og at ultralyd hadde en sensitivitet og positiv prediktiv verdi på 94%. Kritikken mot studien er at det er altfor få pasienter, og at det er en subklassifisert gruppe som undersøkes. Dette gjør det vanskelig å overføre tallene til undersøkelse av et friskt hofteledd (Troelsen et al., 2009).

Clohisy et al. (Clohisy et al., 2009) har i sin artikkel fokusert på den kliniske presentasjonen hos pasienter med femoroacetabulær impingement (FAI). Arbeidet er gradert til nivå 2 når det gjelder metodisk kvalitet. Studien omfattet 51 pasienter med symptomatiske FAI-hofter, og formålet var å beskrive symptomer, funksjons- og aktivitetsnivå samt kliniske tester. Gjennomsnittsalderen var 35 år, 57% var menn, og gjennomsnittlig tid fra symptomdebut til diagnose var 3,1 år. I dette materialet hadde 52 av 53 hofter positiv FABER/Patrick’s test, det vil si 98,7%. Studien konkluderer med at kunnskapen om pasienter med FAI er økende, og at FABER/Patrick’s test er én av flere kliniske tester som kan brukes (Clohisy et al., 2009).

Forskergruppen rundt Martin publiserte i 2010 en gjennomgang av en undersøkelsesrutine for hoften. Dette er en grundig og meget god artikkel hvor anamnese og ulike undersøkelser og testrutiner diskuteres. Konklusjonen er fortsatt at det trengs langt mer og grundigere forskning på hofteleddets kliniske tester. FABER/Patrick’s test er trolig mest nyttig for å skille mellom hofte- og ryggplager (Martin et al., 2010).

Cook og Hegedus (2012) gir FABER/Patrick’s test utility score 2 som hoftetest, det vil si at evidensen gir moderat støtte for bruk av testen (skala fra 1, sterk støtte, til 3, liten eller ingen støtte). Vurderingen bygger på litteraturen fram til 2012. De nyere systematiske oversiktene omtalt nedenfor trekker denne scoren i tvil, fordi de fant at FABER test har svake diagnostiske egenskaper og lav spesifisitet for intraartikulær hoftepatologi (Reiman et al., 2013; Reiman et al., 2015; Dhillon et al., 2025).

I 2013 publiserte Reiman og kolleger en systematisk oversikt med metaanalyse av kliniske hoftetester, basert på litteratur til og med januar 2012. Oversikten fant at de aller fleste provokasjonstester for hoften, inkludert FABER/Patrick’s test, har svake diagnostiske egenskaper. Unntaket var «patellar-pubic percussion test» for å utelukke radiologisk okkult hoftebrudd, som viste svært god sensitivitet (95%) og god spesifisitet (86%). Ingen enkelttest for hoften, inkludert FABER test, hadde sterke nok diagnostiske egenskaper til å kunne brukes alene (Reiman et al., 2013). En beslektet metaanalyse fra samme forskergruppe, publisert i 2015 og rettet spesifikt mot femoroacetabulær impingement (FAI) og labrumskader, kom til en lignende konklusjon: For få kliniske tester var undersøkt i studier av tilstrekkelig kvalitet og omfang til at de kan veilede klinisk beslutningstaking med sikkerhet, og forfatterne anbefalte mer forskning av høy kvalitet på diagnostisk nøyaktighet (Reiman et al., 2015).

I 2017 publiserte Tijssen og medarbeidere en retrospektiv studie som sammenholdt anamnese og kliniske undersøkelsesfunn, inkludert FABER test, med artroskopiske funn hos pasienter utredet for mistenkt FAI eller labrumpatologi. I dette materialet hadde FABER test en sensitivitet på 81% og en spesifisitet på 0% for FAI. Dette illustrerer igjen testens tendens til relativt høy sensitivitet, men svært begrenset spesifisitet, i denne pasientgruppen (Tijssen et al., 2017).

I 2019 publiserte Metcalfe og kolleger en stor systematisk oversikt i JAMA, som del av serien «Rational Clinical Examination», hvor de vurderte hvilke kliniske funn som er sterkest assosiert med røntgenverifisert hofteartrose. Oversikten omfattet litteratur frem til november 2019 og brukte konvensjonelt røntgen som referansestandard. Data ble slått sammen kun der tre eller flere studier rapporterte sammenlignbare funn. Forfatterne konkluderte med at ingen enkeltstående kliniske funn, heller ikke FABER/Patrick’s test, alene kunne bekrefte eller utelukke hofteartrose med sikkerhet. En kombinasjon av funn, særlig lyskesmerter, smerte ved innadrotasjon og redusert bevegelsesutslag for innadrotasjon, var mer nyttig for å identifisere pasienter med sannsynlig betydelig radiologisk hofteartrose enn noen enkelttest. Enkel vurdering av hoftens bevegelsesutslag, sammen med observasjon av smerte under bevegelsen, ble fremhevet som særlig nyttig for å skille pasienter som sannsynligvis har artrose på bildediagnostikk, fra dem som ikke har det (Metcalfe et al., 2019).

I 2025 publiserte Dhillon og medarbeidere (med Kraeutler som seniorforfatter) en systematisk oversikt utført etter PRISMA-retningslinjene. De søkte i PubMed, Embase og Cochrane Library frem til februar 2025 etter studier som rapporterte diagnostisk nøyaktighet for kliniske undersøkelsestester ved preartrotisk intraartikulær hoftepatologi (labrumskader, FAI og mikroinstabilitet i hoften), vurdert opp mot MR, MR-artrografi, ultralyd, intraartikulær injeksjon eller direkte artroskopisk visualisering. 15 studier med totalt 1378 hofter ble inkludert. For labrumskader rapporterte fire av studiene på FABER test: Sensitiviteten varierte fra 41% til 82% og spesifisiteten fra 18% til 100%, avhengig av referansestandard. FABER test hadde den høyeste enkeltstående spesifisiteten (100%) av alle testene som ble vurdert for labrumskader, men dette tallet kom fra én liten studie med tilsvarende lav sensitivitet på 41% (Troelsen et al., 2009, slik det er gjengitt i Dhillon et al., 2025). For FAI rapporterte to studier en sensitivitet for FABER test på 81–82% og en spesifisitet på 0–25%. På tvers av alle testene som ble vurdert, ikke bare FABER test, fant forfatterne betydelig variasjon i diagnostisk nøyaktighet. De konkluderte med at ingen enkelttest alene kan bekrefte preartrotisk intraartikulær hoftepatologi med sikkerhet, og anbefalte en sammensatt diagnostisk tilnærming som kombinerer klinisk undersøkelse, anamnese og bildediagnostikk der det er indisert, i tråd med Warwick-enigheten (Warwick Agreement) om femoroacetabulært impingement-syndrom. Sammenlignet med to tidligere systematiske oversikter om samme tema, publisert i 2012 og 2015, inkluderte 2025-oversikten en høyere andel studier med lav risiko for systematiske feil. Hovedkonklusjonen om FABER tests begrensede verdi som enkeltstående test var likevel i det vesentlige uendret (Dhillon et al., 2025).

Samlet viser litteraturen at FABER/Patrick’s test, uansett hvilken patologi som undersøkes (hofteartrose, labrumskade, FAI eller smerter fra IS-leddet), gjennomgående har moderat til høy sensitivitet, men generelt lav og sterkt varierende spesifisitet på tvers av studier. Testen bør derfor brukes som ett element i en bredere klinisk vurdering (anamnese, testklynger og bildediagnostikk der det er indisert), og ikke som en enkeltstående diagnostisk test.

Body Examination foreslår følgende tolkning av FABER/Patrick’s test:

• FABER/Patrick’s test tolkes som positiv for hofteaffeksjon ved nedsatt bevegelsesutslag og/eller smerter lokalisert ventralt i lysken eller på adduktorsiden av låret. Testen tolkes som negativ for hofterelaterte plager hvis kneet kan senkes ned til undersøkelsesbenken eller parallelt med motsatt ben uten de nevnte smertene.
• Ved fravær av symptomer som kan svare til hofteaffeksjon, tolkes testen som positiv for bekkenrelaterte plager hvis pasientens aktuelle smerter provoseres ipsilateralt over IS-leddet eller ventralt svarende til symfysen.
• FABER test er lite spesifikk, og testens sensitivitet varierer sterkt fra studie til studie. Det er derfor viktig at pasienten angir eventuell smerteprovokasjon nøyaktig, og at testen brukes i kombinasjon med andre bekken- og hoftetester.
• Body Examination mener FABER/Patrick’s test er en meget enkel klinisk test å utføre, som alle klinikere bør beherske.
• Body Examinations kliniske erfaring er at FABER/Patrick’s test kan skille mellom plager i hofteregionen og plager i korsrygg/IS-ledd.
• Body Examination mener det er viktig å vurdere FABER/Patrick’s test ikke bare som en smerte-/provokasjonstest, men også som en test av bevegelsesutslag. Det er enkelt å sammenligne utslaget med kontralateral side.
• Body Examination anbefaler overtrykk/oscillering av det aktuelle kneet, da dette kan gi tydeligere smerteprovokasjon både ved bekkenrelaterte smerter og ved hofteaffeksjon.

Litteratursøk, oppdatering og oversettelse er gjort med hjelp av KI (Claude, Anthropic). Det faglige innholdet er vurdert og kvalitetssikret av ansvarlig redaktør, Roar Syltebø.

Referanser

• Albert H, Godskesen M, Westergaard J. Evaluation of clinical tests used in classification procedures in pregnancy-related pelvic joint pain. Eur Spine J. 2000 Apr;9(2):161-6.
• Broadhurst NA, Bond MJ. Pain provocation tests for the assessment of sacroiliac joint dysfunction. J Spinal Disord. 1998 Aug;11(4):341-5.
• Buckup K (2008): Clinical Tests for the Musculoskeletal System: Examinations – Signs – Phenomena. Stuttgart: Thieme
• Cattley P, Winyard J, Trevaskis J, Eaton S. Validity and reliability of clinical tests for the sacroiliac joint. A review of literature. Australas Chiropr Osteopathy. 2002 Nov;10(2):73-80.
• Clohisy JC, Knaus ER, Hunt DM, Lesher JM, Harris-Hayes M, Prather H. Clinical presentation of patients with symptomatic anterior hip impingement. Clin Orthop Relat Res. 2009 Mar;467(3):638-44. Epub 2009 Jan 7.
• Cook CE, Hegedus EJ (2012): Orthopedic Physical Examination Tests: An Evidence-Based Approach (2nd Edition). New Jersey: Prentice Hall
• Dhillon J, Hernandez EJ, Keeter C, Kraeutler MJ. Sensitivity and specificity for physical examination tests in diagnosing prearthritic intra-articular hip pathology are highly variable: a systematic review. Arthrosc Sports Med Rehabil. 2025 Mar 13;7(3):101117.
• Dreyfuss P, Michaelsen M, Pauza K, McLarty J, Bogduk N. The value of medical history and physical examination in diagnosing sacroiliac joint pain. Spine (Phila Pa 1976). 1996 Nov 15;21(22):2594-602.
• Kaltenborn FM (2011): Manual Mobilization of the Joints – The Extremities 7th Edition. Oslo: Norli
• Kokmeyer DJ, Van der Wurff P, Aufdemkampe G, Fickenscher TC. The reliability of multitest regimens with sacroiliac pain provocation tests. J Manipulative Physiol Ther. 2002 Jan;25(1):42-8.
• Lawry GV, Kreder HJ, Hawker G, Jerome D (2010): Fam’s Musculoskeletal Examination and Joint Injection Techniques. 2nd ed. Philadelphia: Mosby Elsevier
• Magee DJ. (2007): Orthopedic Physical Assessment. Philadelphia: W.B. Saunders Company
• Martin HD, Shears SA, Palmer IJ. Evaluation of the hip. Sports Med Arthrosc. 2010 Jun;18(2):63-75.
• Martin RL, Irrgang JJ, Sekiya JK. The diagnostic accuracy of a clinical examination in determining intra-articular hip pain for potential hip arthroscopy candidates. Arthroscopy. 2008 Sep;24(9):1013-8. Epub 2008 Jun 16.
• Martin RL, Sekiya JK. The interrater reliability of 4 clinical tests used to assess individuals with musculoskeletal hip pain. J Orthop Sports Phys Ther. 2008 Feb;38(2):71-7. Epub 2007 Sep 21.
• Maslowski E, Sullivan W, Forster Harwood J, Gonzalez P, Kaufman M, Vidal A, Akuthota V. The diagnostic validity of hip provocation maneuvers to detect intra-articular hip pathology. PM R. 2010 Mar;2(3):174-81.
• Metcalfe D, Perry DC, Claireaux HA, Simel DL, Zogg CK, Costa ML. Does this patient have hip osteoarthritis? The Rational Clinical Examination systematic review. JAMA. 2019 Dec 17;322(23):2323-33.
• Mitchell B, McCrory P, Brukner P, O’Donnell J, Colson E, Howells R. Hip joint pathology: clinical presentation and correlation between magnetic resonance arthrography, ultrasound, and arthroscopic findings in 25 consecutive cases. Clin J Sport Med. 2003 May;13(3):152-6.
• Ombregt L, Bisschop P, ter Veer HJ (2002): A System of Orthopaedic Medicine. 2nd ed. Edinburgh: Churchill Livingstone
• Ozgocmen S, Bozgeyik Z, Kalcik M, Yildirim A. The value of sacroiliac pain provocation tests in early active sacroiliitis. Clin Rheumatol. 2008 Oct;27(10):1275-82. Epub 2008 May 6.
• Pollock LJ. Hugh Talbot Patrick 1860-1939. Am J Psychiatry 1939;95:1257-1258.
• Reiman MP, Goode AP, Hegedus EJ, Cook CE, Wright AA. Diagnostic accuracy of clinical tests of the hip: a systematic review with meta-analysis. Br J Sports Med. 2013 Sep;47(14):893-902.
• Reiman MP, Goode AP, Cook CE, Hölmich P, Thorborg K. Diagnostic accuracy of clinical tests for the diagnosis of hip femoroacetabular impingement/labral tear: a systematic review with meta-analysis. Br J Sports Med. 2015 Jun;49(12):811.
• Ross MD, Nordeen MH, Barido M. Test-retest reliability of Patrick’s hip range of motion test in healthy college-aged men. J Strength Cond Res. 2003 Feb;17(1):156-61.
• Röst CC, Jacqueline J, Kaiser A, Verhagen AP, Koes BW. Pelvic pain during pregnancy: a descriptive study of signs and symptoms of 870 patients in primary care. Spine (Phila Pa 1976). 2004 Nov 15;29(22):2567-72.
• Saueressig T, Owen PJ, Diemer F, Zebisch J, Belavy DL. Diagnostic accuracy of clusters of pain provocation tests for detecting sacroiliac joint pain: systematic review with meta-analysis. J Orthop Sports Phys Ther. 2021 Sep;51(9):422-31.
• Slipman CW, Sterenfeld EB, Chou LH, Herzog R, Vresilovic E. The predictive value of provocative sacroiliac joint stress maneuvers in the diagnosis of sacroiliac joint syndrome. Arch Phys Med Rehabil. 1998 Mar;79(3):288-92.
• Stuber KJ. Specificity, sensitivity, and predictive values of clinical tests of the sacroiliac joint: a systematic review of the literature. J Can Chiropr Assoc. 2007 Mar;51(1):30-41.
• Sutlive TG, Lopez HP, Schnitker DE, Yawn SE, Halle RJ, Mansfield LT, Boyles RE, Childs JD. Development of a clinical prediction rule for diagnosing hip osteoarthritis in individuals with unilateral hip pain. J Orthop Sports Phys Ther. 2008 Sep;38(9):542-50. Epub 2008 Sep 1.
• Szadek KM, van der Wurff P, van Tulder MW, Zuurmond WW, Perez RS. Diagnostic validity of criteria for sacroiliac joint pain: a systematic review. J Pain. 2009 Apr;10(4):354-68. Epub 2008 Dec 19.
• Tijssen M, van Cingel REH, de Visser E, Hölmich P, Nijhuis-van der Sanden MWG. Hip joint pathology: relationship between patient history, physical tests, and arthroscopy findings in clinical practice. Scand J Med Sci Sports. 2017 Mar;27(3):342-50.
• Troelsen A, Mechlenburg I, Gelineck J, Bolvig L, Jacobsen S, Søballe K. What is the role of clinical tests and ultrasound in acetabular labral tear diagnostics? Acta Orthop. 2009 Jun;80(3):314-8.
• van der Wurff P, Buijs EJ, Groen GJ. A multitest regimen of pain provocation tests as an aid to reduce unnecessary minimally invasive sacroiliac joint procedures. Arch Phys Med Rehabil. 2006 Jan;87(1):10-4.
• Vleeming A, Albert HB, Ostgaard HC, Sturesson B, Stuge B. European guidelines for the diagnosis and treatment of pelvic girdle pain. Eur Spine J. 2008 Jun;17(6):794-819. Epub 2008 Feb 8.
• White FA (2009): Physical Signs in Medicine and Surgery: An Atlas of Rare, Lost and Forgotten Physical Signs. USA: Museum Press Books